Bokfinken er en av de vanligste fuglene i Norge. De er de første skogsfuglene som kommer tilbake om våren etter å ha overvintret på det europeiske kontinent og i Storbritannia. En del overvintrer også nord til kyststrøkene i Nordland og enkelte i Troms. Det er snøen som tvinger bokfinken ut av landsdelen om høsten. Den overlever fint på frø, å dermed behøver den ikke å trekke så langt som insektetere gjør. Det er nettopp denne evnen til å overleve på frø som gjør at den kommer tilbake så tidlig på våren. Bokfinken har en vakker sang, den har sin egen sang ettersom ingen av fuglene synger likt.  Ungene lærer å synge ved å herme etter eldre bokfinker. Bokfinker er meget territoriale og hannene er gode forsvarere av sine territorium. De sitter ofte på spesielle sangposter med god utsikt slik at de raskt oppdager andre hanner som forsøker å ta seg inn på territoriet deres. Når de er utenfor sitt eget territorium er hannen vanligvis stille, dette for å unngå konflikt med andre hanner som eventuelt eier området. Bokfinken holder til i hager, parker og skog og er meget tallrike av art. De hekker på samme sted år etter år.  Reiret blir bygd i trær (helst i en grenkløft) og ser ut som en dyp skål som er pyntet med mose og lav. Som kraftdyr kan de lære oss å se kraften i samhold og i grupper. Den er en ivrig og dyktig sanger som gjerne fremfører sine strofer fra et tre, godt synlig. Å den lærer oss at det er viktig at man finner sin egen sang her i livet. For ingen av bokfinkene har lik sang. Det kan også indikere at vi må bli flinkere til å uttrykke oss gjennom stemmebruken. Bokfinken er en sterk forsvarer av sitt eget territorium, men viser stor respekt for andres territorium ved å være stille, å ikke oppfordre til bråk.